Jeg kommer ALDRI til å glemme.. 13.01.2016

Fødsel 7 kommentarer

Hospital Ward Beds
Licensed from: stu49 / yayimages.com

Det var en vinterdag i 2011. Jeg hadde gått over tiden med Olivia og var så klar for å endelig komme i gang med det jeg hadde forberedt meg på i 9 mnd! Det var tid for å sette i gang fødselen med noe så snacksy som en ballong - ja, det var det jeg måtte prøve før jeg kunne gå videre i prosessen ettersom kroppen min ikke var moden nok for fødsel.. Så bar det hjem igjen da, med denne ballongen (skal ikke utdype detaljer) og håpet på underverker da jeg la meg den kvelden. Håpet om at kanskje Olivia skulle få komme til verden av seg selv. Men der tok jeg så inderlig feil.. Det var ikke meningen at hun skulle ut den natta heller.

Tilbake til Ullevål dagen etter - igjen.. Ny undersøkelse der jeg fortsatt ikke var moden nok, men litt forbedring var det jo. Så de kunne starte neste steg i prosessen, nemlig tabletter for å starte rier. Jeg mener å huske at jeg fikk satt inn den første tabletten kl 11 den 2. desember. Jeg fikk beskjed om å spasere litt, ettersom det kunne hjelpe litt på riene, så vi endte med å gå en liten tur utenfor sykehuset i kulda. Trappegåing ble det også en del av.

Så, rundt kl 15, kjente jeg første tegn på at riene var i gang. NÅ skulle det endelig skje! Jeg gikk fra å ha null rier, til å få veldig ubehagelige rier ganske kjapt. Minnet mitt av forløpet er vagt, men jeg husker at det gikk bare et par timer før smertene begynte å ta seg kraftig opp. Det var da jeg fikk enerom, slik at jeg slapp å være på 3-mannsrommet jeg hadde fått i utgangspunktet. Det var veldig deilig å kunne sitte for oss selv og bare være oss to. Jeg tok en varm dusj og stod der i hvert fall en time. Gud, så deilig det var med litt varmende vann! Jeg ville veldig gjerne føde i vann, tenkte jeg - og håpet at jeg kunne få det ene rommet som hadde badekar.

Da klokka var rundt 20, ble mine bønner hørt og jeg fikk badekarrommet! Jeg var i ekstase over at vi var så heldige første gangen. Jeg gledet meg veldig, men ettersom jeg fikk mer og mer smerter da riene tok seg opp - falt plutselig hjerterytmen til Olivia på de verste rietoppene. Det var noe galt. De kom inn på rommet, satte på elektrode på hodet til Olivia for å bedre kunne følge med på hennes tilstand og jeg måtte dessverre holde meg langt unna badekaret.. Smertene mine ble etterhvert så store at det eneste jeg husker er at jeg lå på siden i sykesenga og kjempet meg gjennom det.

Plutselig kom det et team av leger, sykepleiere og jordmoren vår inn på rommet. Ikke skjønte jeg hva som foregikk og ikke fortalte de noe til mannen min, Patrick. Jeg husker derimot veldig godt at de ble nødt til å ta blodprøve fra hodet til Olivia. Det var så jæ*%&! vondt, ettersom jeg da måtte ligge med beina opp i de skålene man ligger i under gynekologisk undersøkelse, mens en dame skulle pirke ut en dråpe med blod fra Olivias hode. Det var ikke akkurat gjort på 1-2-3, så jeg lå der med beina opp gjennom riene og måtte pine meg gjennom smertene. Ikke nok med det, men jeg måtte gjennom dette 3 ganger i løpet av kort tid ettersom sykepleieren klarte å miste dråpen med blod pga en feil hun gjorde! Så da var det bare å bite tenna sammen!

Så, etter ca 7-8 timer med ganske intense smerter, ba jeg om å få epidural ettersom kroppen var moden for det. Svaret jeg da fikk, var at jeg måtte avvente inntil de kunne ta en avgjørelse på om dette kanskje kom til å bli et keisersnitt istedet. Keisersnitt?! Lille jenta vår hadde det ikke bra og selv om jeg var veldig innstilt på vanlig fødsel, hadde jeg så vondt at jeg tenkte at NÅ vil jeg bare bli ferdig med dette.. Uansett hvilken vei det går.. Få en avgjørelse på om jeg snart kan få noe smertelindring..!

Timene gikk og rundt kl 01 den 03.desember ble det endelig tatt en beslutning om keisersnitt. Operasjonsstua var ledig og jeg ble trillet opp. Jeg var så letta! Jeg hadde holdt ut med de intense smertene i flere timer, så kroppen begynte å bli rimelig sliten. Det ble satt spinalbedøvelse, igjen måtte jeg da sitte for å vente på at riene skulle avta slik at nålen kunne settes i ryggen min. Smertene kan ikke beskrives med ord! Det eneste jeg tenkte på var å komme meg gjennom dem, for belønningen var ikke langt unna.. Jeg skulle ENDELIG få slappe av i kroppen!

Og FOR en lettelse når bedøvelsen begynte å virke! Jeg ble så glad for at jeg endelig fikk roet meg ned.. Nå var ikke jenta vår langt unna vår verden!

Jeg var dessverre så utmattet at jeg husker ikke helt hvordan det var å ligge der mens de skar i meg. Jeg husker at de ba meg si fra dersom jeg kjente smerte. Og at jeg kom til å kjenne at de dyttet i meg og var litt brutale, men at det var smertefritt. Det hadde de helt rett i. Ingen smerter..
Patrick satt da ved siden av hodet mitt og fulgte med på hvordan jeg hadde det, samtidig som han ivrig fulgte med på hvordan det gikk bak duken mellom hodet mitt og resten av kroppen.

Olivia ble dratt ut av magen - helt stille.. Jeg var ikke helt tilstede, så jeg reagerte ikke umiddelbart på at det ikke kom noe gråt. Jeg bare lå der og venta. Hørte noe om å tilkalle barnelegen.. Inn kom barnelegen og de rushet ut med Olivia til rommet ved siden av. Så - etter en liten stund, jeg aner ikke hvor mange sekunder/minutter det tok, gråt hun endelig!

Jeg fikk såvidt se ansiktet hennes og kjenne hennes kinn mot mitt eget før de måtte ta henne med seg. Jeg ble sydd igjen og trillet opp på oppvåkningen. Der lå jeg alene og ventet.. Kroppen skalv og jeg prøvde å slappe av, men klarte ikke å roe meg ned. Til slutt måtte jeg si fra til sykepleieren som satt der at jeg ikke klarte å slutte å skjelve. Hun ga meg en sprøyte med et eller annet som roet ned musklene og jeg klarte å slappe av igjen. Men hvor var Olivia? Og hvor var Patrick?
Der lå jeg alene i 3-4 timer og trodde at de to var sammen på barselavdelingen og bare ventet på at jeg skulle få komme ned til dem..

Oppi alt dette satt mannen min, kjære snille mannen min, som var på vei til å bli førstegangspappa. Han som ikke takler å se at noen han er glad i har det vondt. Han måtte se på feilene som ble gjort og late som ingenting - for hva visste han? Hva skulle han gjøre? De er jo helsepersonellet som har vært gjennom dette så mange ganger før - kanskje flere hundre ganger til og med. Dette var hans første fødsel. Null erfaring med dette eller hvordan ting skal fungere. Han fikk være med Olivia - i hele 1 time, før noen hadde bedt han om å dra hjem og slappe av. For han kunne ikke møte meg, ettersom "jeg lå og sov". Han kunne ikke få møte kona si og spørre hvordan det gikk, eller i det minste si farvel før han måtte dra.

Han fikk heller ikke sitte med sin nyfødte datter og holde henne inntil seg, gi henne nærhet og trygghet inntil hun fikk møte mamman sin. Han måtte sette seg i en bil, utslitt og alene, kjøre i over 20 minutter hjem til en tom leilighet der han la seg på sofaen for å unngå å ligge ensom i en stor seng som egentlig skulle romme 2 til..
Etter noen få timers søvn våknet han til og trodde at det skulle ligge en ulest melding på telefonen hans, ettersom jeg sikkert var våken og hadde kommet ned på barselavdelingen. Ingen SMS. Ingen ubesvarte anrop. Han bestemte seg for å dra til sykehuset igjen, selv om han ikke hadde hørt noe fra noen.

Der lå jeg med Olivia i senga ved siden av. Mobilen min lå dessverre bortgjemt i et skap, inni en veske som ingen fant da jeg spurte etter den.. Så ingen SMS ble sendt til hverken Patrick eller noen andre. Jeg ville jo så inderlig at han skulle være der når jeg våknet! Det var noen lange tre timer å vente på at han skulle komme, slik at vi endelig skulle få være sammen - alle 3. Min lille, nybakte familie <3 Nå ventet bare barseltiden.. Det er en annen historie.

 

Lena-Marie :))

 

 

EMNER:
#fødsel #fødselshistorie #nyfødt #mammahverdagen


hits