Jeg kommer ALDRI til glemme.. 13.01.2016

Fdsel 7 kommentarer

Hospital Ward Beds
Licensed from: stu49 / yayimages.com

Det var en vinterdag i 2011. Jeg hadde gtt over tiden med Olivia og var sklar for endelig komme i gang med det jeg hadde forberedt meg p i 9 mnd! Det var tid for sette i gang fdselen med noe s snacksy som en ballong - ja, det var det jeg mtte prve fr jeg kunne g videre iprosessen ettersom kroppen min ikke var moden nok for fdsel.. S bar det hjem igjen da, med denne ballongen (skal ikke utdype detaljer)og hpet p underverker da jeg la meg den kvelden. Hpet om at kanskjeOlivia skulle f komme til verden av seg selv. Men der tok jeg s inderlig feil.. Det var ikke meningen at hun skulle ut den natta heller.

Tilbake til Ullevl dagen etter - igjen.. Ny underskelse der jeg fortsatt ikke var moden nok, men litt forbedring var det jo. S de kunne starte neste steg i prosessen, nemlig tabletter for starte rier. Jeg mener huske at jeg fikk satt inn den frste tabletten kl 11 den 2. desember. Jeg fikk beskjed om spasere litt, ettersom det kunne hjelpe litt p riene, s vi endte med g en liten tur utenfor sykehuset i kulda. Trappeging ble det ogs en del av.

S, rundt kl 15, kjente jeg frste tegn p at riene var i gang. N skulle det endelig skje! Jeg gikk fra ha null rier, til f veldig ubehagelige rier ganske kjapt. Minnet mitt av forlpet er vagt, men jeg husker at det gikk bare et par timer fr smertene begynte ta seg kraftig opp. Det var da jeg fikk enerom, slik at jeg slapp vre p 3-mannsrommet jeg hadde ftt i utgangspunktet. Det var veldig deilig kunne sitte for oss selv og bare vre oss to. Jeg tok en varm dusj og stod der i hvert fall en time. Gud, s deilig det var med litt varmende vann! Jeg ville veldig gjerne fde i vann, tenkte jeg - og hpet at jeg kunne f det ene rommet som hadde badekar.

Da klokka var rundt 20, ble mine bnner hrt og jeg fikk badekarrommet! Jeg var i ekstase over at vi var sheldige frste gangen. Jeg gledet meg veldig, men ettersom jeg fikk mer og mer smerterda riene tok seg opp - falt plutselig hjerterytmen til Olivia p de versterietoppene. Det var noe galt. De kom inn p rommet, satte p elektrode p hodet til Olivia for bedre kunne flge med p hennes tilstand og jeg mtte dessverre holde meg langt unna badekaret.. Smertene mine ble etterhvert s storeat det eneste jeg husker er at jeg l p siden i sykesenga og kjempet meg gjennom det.

Plutselig kom det et team av leger, sykepleiere og jordmoren vr inn p rommet. Ikke skjnte jeg hva som foregikk og ikke fortalte de noe til mannen min, Patrick. Jeg husker derimot veldig godt at de ble ndt til ta blodprve fra hodet til Olivia. Det var s j*%&! vondt, ettersom jeg da mtte ligge med beina opp i de sklene man ligger i under gynekologisk underskelse, mens en dame skulle pirke ut en drpe med blod fra Olivias hode. Det var ikke akkurat gjort p 1-2-3, s jeg l der med beina opp gjennom riene og mtte pine meg gjennom smertene. Ikke nok med det, men jeg mtte gjennom dette 3 ganger i lpet av kort tid ettersom sykepleieren klarte miste drpen med blod pga en feil hun gjorde! S da var det bare bite tenna sammen!

S, etter ca 7-8 timer med ganske intense smerter, ba jeg om f epidural ettersom kroppen var moden for det. Svaret jeg da fikk, var at jeg mtte avvente inntil de kunne ta en avgjrelse p om dette kanskje kom til bli et keisersnitt istedet. Keisersnitt?! Lille jenta vr hadde det ikke bra og selv om jeg var veldig innstilt p vanlig fdsel, hadde jeg s vondt at jeg tenkte at N vil jeg bare bli ferdig med dette.. Uansett hvilken vei det gr.. F en avgjrelse p om jeg snart kanf noe smertelindring..!

Timene gikk og rundt kl 01 den 03.desember ble det endelig tatt en beslutning om keisersnitt. Operasjonsstua var ledig og jeg ble trillet opp. Jeg var s letta! Jeg hadde holdt ut med de intense smertene i flere timer, s kroppen begynte bli rimelig sliten. Det ble satt spinalbedvelse, igjen mtte jeg da sitte for vente p at riene skulle avta slik at nlen kunne settes i ryggen min. Smertene kan ikke beskrives med ord! Det eneste jeg tenkte p var komme meg gjennom dem, for belnningen var ikke langt unna.. Jeg skulle ENDELIG f slappe av i kroppen!

Og FOR en lettelse nr bedvelsen begynte virke! Jeg ble s glad for at jeg endelig fikk roet meg ned.. N var ikke jenta vr langt unna vr verden!

Jeg var dessverre s utmattet at jeg husker ikke helt hvordan det var ligge der mens de skar i meg. Jeg husker at de ba meg si fra dersom jeg kjente smerte. Og at jeg kom til kjenne at de dyttet i meg og var litt brutale, men at det var smertefritt. Det hadde de helt rett i. Ingen smerter..
Patrick satt da ved siden av hodet mitt og fulgte med p hvordan jeg hadde det, samtidig som han ivrig fulgte med p hvordan det gikk bak duken mellom hodet mitt og resten av kroppen.

Olivia ble dratt ut av magen - helt stille.. Jeg var ikke helt tilstede, s jeg reagerte ikke umiddelbart p at det ikke kom noe grt. Jeg bare l der og venta. Hrte noe om tilkalle barnelegen.. Inn kom barnelegen og de rushet ut med Olivia tilrommet ved siden av. S - etter en liten stund, jeg aner ikke hvor mange sekunder/minutter det tok, grt hun endelig!

Jeg fikk svidt se ansiktet hennes og kjenne hennes kinn mot mitt eget fr de mtte ta henne med seg. Jeg ble sydd igjen og trillet opp p oppvkningen. Der l jeg alene og ventet.. Kroppen skalv og jeg prvde slappe av, men klarte ikke roe meg ned. Til slutt mtte jeg si fra til sykepleieren som satt der at jeg ikke klarte slutte skjelve. Hun ga meg en spryte med et eller annet som roet ned musklene og jeg klarte slappe av igjen. Men hvor var Olivia? Og hvor var Patrick?
Der l jeg alene i 3-4 timer og trodde at de to var sammen p barselavdelingen og bare ventet p at jeg skulle f komme ned til dem..

Oppi alt dette satt mannen min, kjre snille mannen min, som var p vei til bli frstegangspappa. Han som ikke takler se at noen han er glad i har det vondt. Han mtte se p feilene som ble gjort og late som ingenting - for hva visstehan? Hva skulle han gjre? De er jo helsepersonellet som har vrt gjennom dette s mange ganger fr - kanskje flere hundre ganger til og med. Dette var hans frste fdsel. Null erfaring med dette eller hvordan ting skal fungere. Han fikk vre med Olivia - i hele 1 time, fr noen hadde bedt han om dra hjem og slappe av. For han kunne ikke mte meg, ettersom "jeg l og sov". Han kunne ikke f mte kona si og sprre hvordan det gikk, eller i det minste si farvel fr han mtte dra.

Han fikk heller ikke sitte med sin nyfdte datter og holde henne inntil seg, gi henne nrhet og trygghet inntil hun fikk mte mamman sin. Han mtte sette seg i en bil, utslitt og alene, kjre i over 20 minutter hjem til en tom leilighet der han la seg p sofaen for unng ligge ensomi en stor seng som egentlig skulle romme2 til..
Etter noen f timers svn vknet han til og trodde at det skulle ligge en ulest melding p telefonen hans, ettersom jeg sikkert var vken og hadde kommet ned p barselavdelingen. Ingen SMS. Ingen ubesvarte anrop. Han bestemte seg for dra til sykehuset igjen, selv om han ikke hadde hrt noe fra noen.

Der l jeg med Olivia i senga ved siden av. Mobilen min l dessverre bortgjemt i et skap, inni en veske som ingen fant da jeg spurte etter den.. S ingen SMS ble sendt til hverken Patrick eller noen andre. Jeg ville jo s inderlig at han skulle vre der nr jeg vknet! Det var noen lange tre timer vente p at han skulle komme, slik at vi endelig skulle f vre sammen - alle 3. Min lille, nybakte familie <3 N ventet bare barseltiden.. Det er en annen historie.



Lena-Marie :))

EMNER:
#fdsel #fdselshistorie #nyfdt #mammahverdagen


hits